Då skal me i
gang med boka til Barbara L. Fredrickson, Love
2.0 Kjærlighet i nytt lys.
Lengt er
omgrepet ho brukar for å seia noko om korleis det kan kjennast å ikkje ha
tilgang til kjærleik. Lengten i kroppen indikerer at noko manglar, og noko
ganske essensielt også, for livskjensla som følgjer denne lengten er ofte
rastløyse, einsemd og at ein kjenner seg ulukkeleg. Ein kan kjenna det fysisk,
seier Barbara, og det er ikkje rart, fordi lengten inneber at kroppen manglar
essensiell næring. For slik rikt jordsmonn og vann er det planter treng for å
veksa, slik er kjærleik essensiell næring for cellene våre. Kjærleik då tenkt
som genuin, positivt ladd kontakt med andre levande vesen. Det er dette som er
utgangspunkt for forskinga hennar.
Kroppen vår er
så viseleg innretta at den kan trekka oksygen frå lufta me pustar inn, og
skilja ut næringsstoffa frå maten me et. På same måte er kroppen også skapt til
å elska. Forskinga hennar inneber at me må tenkja heilt nytt om kva kjærleik
er! For det er ikkje begjær, det er ikkje vilkårslaus kjærleik til familiemedlemer,
bunden oppe av blodsbanda til slekta. Det er heller ikkje eit spesielt band som
me knyt til ulike personar me har ulike relasjonar til. For når ein tar tak i
kjærleikens vesen med utgangspunkt i perspektivet til kroppen, blir tosemda og
dei pliktene ein har i høve til det, meir ein konsekvens av kjærleiken, enn
kjærleik i seg sjølv.
Barbara ber oss
forkasta fleire oppfatningar me kan ha om kjærleiken. Det gjeld mellom anna at
kjærleik er noko som me berre kan kjenna i høve til nokon få/utvalte, at den er
varig og at den er vilkårslaus.
Så draumen om ein
varig kjærleik herfrå og inn i æva, meiner altså Barbara at me må seia nei til.
For kjærleiken er flyktig. Men den gode nyheita er at den er fornybar i det
uendelege! (Det er her eg blir freista til å kalla kjærleiken den nye olja, men
held meg klokeleg unna slikt her.) Dessutan er det altså slik at kjærleiken
famnar breitt, og at den er fylt av vilkår. Her slit eg litt, kjenner eg, for
eg har lenge heva ei fane ganske høgt for å hevda at kjærleiken må vera
vilkårslaus. Men som Barbara har kome fram til i forskinga si: Kjærleiken er
ekstremt finstemt ovafor omgjevnadene me tilbyr den.
Det er
vitskapen om positive kjensler som har ført Barbara Fredrickson over i Love
2.0. I denne forskinga har ho vist at augneblinkar med glede, latter, takksemd
og håp kan setja i gong mektige krefter for vekst i livet. Slike kjensler gjer
at du opnar deg, og dermed så ser du meir! Dette fører i neste omgang til at du
blir meir fleksibel, meir i takt med menneska rundt deg, meir kreativ og
klokare. Du får rett og slett fleire ressursar du kan ta med deg ut i samværet
med andre menneske, og eit anna poeng er at du også endrar deg til det betre. «Broaden-and-build»
har ho kalla desse to søylene i arbeidet sitt så langt. Og ordet ho brukar for
å femna alt dette er positivitet.
Dette tar ho
altså med seg vidare i diskusjonen av kva kjærleik er. Kulturen har jo mange
uttrykk for kva kjærleik er. Me har alt vore litt inne på det. Det er dei
heftige historiene om det altoppslukande begjæret. Eller om det eksklusive bandet
mange hyllar kjærleiken inn i. For mange er det også plikta til lojalitet, og
at det også handlar om vilkårslaus tillit. Barbara tenkjer at alt dette meir er
hjørnesteinar i det bygget som reiser seg rundt kjærleiken, og ikkje
kjærleiken i seg sjølv.
For kva er
kjærleik, viss ein brukar definisjonen til kroppen?
Jo, då er
kjærleik dei små augeblinkane av varme og kontakt som du deler med eit anna
levande vesen. Sjølve kjensla kjærleik ligg også på eit litt anna plan enn
glede og takksemd, meiner ho. Kjærleik er rett og slett den yppaste kjensla me
har! Glede, takksemd og håp kan endrast til kjærleik når dei oppstår tett knytt
til ein annan person, men dei er ikkje det same. Verknaden av kjærleik strekk
seg mykje lenger enn dei andre kjenslene.
Fredrickson sin
veg inn i dette har vore å kombinera vitskap om kjensler med vitskap om
relasjonar. Det positive med relasjonar, er at det trekk deg ut av ei
sjølvopptatt boble, og er du heldig kan du oppleva ei gjensidig interesse. Men
Barbara meiner at dette gjensidige bandet også er dominert av at det er ein
forbigåande tilstand. Ho omtalar vegen
vidare som litt tilfeldig, for sin eigen del. Ho hadde eit ønskje om å laga eit
eksperiment der dei skulle måla langtidseffektane av positive kjensler. Dei
hadde alt gjennomført eksperiment på korttidseffektane. Då var forsøkspersonane
blitt utsett for ulike stimuli som musikk, film og overraskande godterigåver,
men poenget med desse er at dei misser verknad når dei blir repetert.
Ho melde seg på
eit tverrfagleg kurs og kom i kontakt med loving-kindness, noko som blir omtalt
som ein av fire noble sanningar innanfor buddhismen. Resultata av meditasjonen
og samhandlinga med andre var overveldande for forsøkspersonane. Utgangspunktet
er altså at når du lærer deg å prioritera kjærleik og andre positive kjensler,
vil du oppleva fleire slike kjensler.
Kjærleik er
altså den tilbakevendande tilstanden som knyt deg – både kropp og sinn – til den
sosiale veven, til kroppane og sinna til dei som omgir deg.
Dette er
kapittel 1 oppsummert. Meir følgjer!
