Velkomen til TIFF Moments!

Endeleg peikar flyet mot nord igjen. SK4414 skal vidare til Longyearbyen, men eg og reisefølgjet skal hoppa av i Tromsø. Eg gjer det for fjerde gong på denne tida i januar, klar for vinterens vakraste eventyr.

Tromsø Internasjonale Filmfestival, TIFF blant vener, er alt inne i sitt 27 år. 130 filmar står på programmet i år og med verdikort på tolv filmar som utgangspunkt er programmet lagt fram til søndag. Billettane er printa ut og så langt er det berre tolv titlar som slår mot meg frå dei krittkvite arka. Men snart skal historiene skrida fram, fylla oss med menneskelege kjensler og skjebnar, slik berre filmmediet klarer.

Eg treng ei motvekt, kjenner eg, mot Trump og proteksjonisme og globalisering og grupper som blir sett opp mot kvarandre. Eg jaktar ein slags universell referanse i årets filmprogram, som del av Jakta på Gudegneisten-prosjektet mitt. Eg veit augneblinkane vil koma, det gjer dei alltid. Filmane skal ta meg verda rundt, og ønskjer du å vera med litt på reisa, så serverer eg TIFF Moments fleire gonger til dagen fram til søndag.

Så då er det berre å snurra film! Den første handlar om surfarar i Gaza!

PS: Eg har høve til å leggja inn ti e-postadresser i bloggløysinga mi. Viss du gir meg eit vink kan du bli éin av desse, og då får du melding på e-post kvar gong eg publiserer ein bloggpost!

(7) Trening må til!

Siste heile dagen i København, så no hoppar eg litt i boka til Barbara Fredrickson, altså! Det ligg jo noko frigjerande i det også, at ein ikkje slavisk treng å følgja bøkene lengre. Men det kjennest som om visjonen i Love 2.0 har gått inn, så sjølv om Barbara både har eit kapittel om kjærleikens biologi og kjærleikens krusningar i del 1, så skal eg formidla nokon tankar frå del 2 i boka hennar, som ho har kalla Vegleiinga.

Stikkordet er Loving kindness, nestekjærleik på norsk, og målet er lovande nok: å gje deg konkrete verktøy for å utvida krinsen av menneske som du vil dela kjærleik, varme og ømheit med. Ho kallar øvinga sine korte, ikkje i tydinga at det naudsynleg tar kort tid å gjennomføra dei, men at kort viser til at øvingane kan forvandla merksemda di på ein augneblink! Ja, takk.

Utgangspunktet for mange av øvingane er dette: når, kor og med kven opplever du kjærleik? Du vel dei øvingane som passar deg, og knyt gjerne gjennomføringa av dei til noko anna du gjer. Til dømes: Viss (eg går ut med bosset), då skal eg (gjera den og den øvinga). Dette har synt seg å vera veldig effektivt når ein skal gjennomføra nye øvingar.

Ho minner oss om dette før me startar: Kjærleikspotensialet ute der er uavgrensa! For det første er det positive kjensler overalt, og desse er definitivt meir utbredde enn negative. For det andre er mulegheitene for sosialt samkvem uendelege, og kjærleik kan oppstå og gje næring til alle desse møta.

Barbara kallar nokon øvingar førebuande øvingar, som det er ei meining at du skal gjera på eiga hand. Kvifor på eiga hand, når poenget er positiv gjenklang, spør du kanskje, og Barbara stiller det same spørsmålet, og svarar godt på det. For det handlar om å koma inn til noko som er oppriktig. Her handlar det ikkje om å læra seg kroppsspråk og måtar å smila på som ein gjer på eit smilekurs. Slik tillært åtferd kan føra til mistanke som utløyser forsvarsmekanismane våre, seier ho. Verknaden av ekte, vennlege smil er heilt annleis, og det er berre ekte smil som stimulerer dei musklane i kinnet som skapar (eller forsterkar) smilerynker rundt augo. For å lukkast med positiv gjenklang, må dei positive kjenslene koma innanfrå og ut. Ho siterer Cicero i at det handlar om å vera, heller enn å framstå som. Ifølgje den same Cicero er det øydeleggjande med smiger, eller falske utsegn som medvite er utforma for å tilfredsstilla.

Så er det ei erkjenning at det tar tid å utvikla ekte kjensler, og at dette også er eit argument for å gjera øvingane på eiga hand. Det handlar om å leggja til rette hjå seg sjølv først for at positiv gjenklang kan oppstå.

Den første øvinga handlar om at du skal tenkja over dei sosiale møta dine. Dette kan høyrast veldig enkelt ut, men med utgangspunkt i forskinga si lovar Barbara at dette kan utløysa store positive omveltingar for velværet ditt og for helsa di. Ho nemner mellom anna eit doktorgradsprosjekt som ein av studentane hennar gjennomførte, der til og med personane i kontrollgruppa opplevde ein positiv respons som kom veldig overraskande på forskarane. Det syner seg at berre det å tenkja tilbake på dette spørsmålet om sosiale samband gav kroppen ei påminning om evna me har til å elska.

Altså – du skal ta for deg to utsegn, og vurdera kor sanne dei er:

1)      Under desse møta kjente eg meg på bølgjelengde med personen/personane rundt meg.

2)      Under desse møta kjente eg nærleik til personen/personane

Ranger dei frå 1-7, der 1 tyder ikkje sant i det heile tatt og 7 veldig sant.

Skriv ned resultata, på akkurat den måten du ønskjer. Så kan du over tid mellom anna sjå om rangeringa endrar seg i møtet med personar.

Ta for deg tre lengste sosiale møta du hadde ein dag. Det kan godt vera at same personen blir med i fleire av desse. Dette bestemmer du. Poenget er at du tenkjer over når, kor og med kven du opplever kjærleik.

Siste kvelden i København, og eg skal unna meg ein ekstra tur i Tivoli. Etter denne veka i København, er det positiv gjenklang som er målet når eg no skal rusla rundt i dansk julestemning. Det har hatt ein veldig spesiell effekt på meg dette, og eg oppsummerer i ein tekst på veg heimover i morgon.

PS: Barbara Fredrickson inviterer deg også til nettsida http://positivityresonance.com/

(6) Gudegneisten hjå Arne Næss

Det fine med å reisa bort og vekk frå den vanlege tralten der veldig mange ting eigentleg tar opp mykje tid, er at ein får tid til å gå gjennom noko så prosaisk som gamle notat. Dette året har eg lese ein del litteratur om Arne Næss og gjennom det også fått tilgang til ein del tekstar av filosofen Spinoza, som levde på 1600-talet. Boka Et liv av Truls Gjefsen er ein fin inngang til Arne Næss sitt liv. Det er i denne boka eg finn dette sitatet:

«Den naturen som Gud utfolder seg i er også en skapende natur. Alt levende søker å realisere sitt innerste vesen, gjør vi det ikke utvikler vi passive affekter som låser oss og gjør oss ulykkelige. Når vi derimot lykkes i å omforme passive affekter til aktive føler vi en dyp glede, vi er på vei mot den selvrealisering som gjør oss frie, paradoksalt nok, for den handler om å handle utfra det nødvendige i vår natur.»

Eg legg også merke til at Næss sine kritikarar påpeikar det påfallande i korleis Næss definerer bort gud og det djupt religiøse hjå Gandhi, som Næss også var inspirert av, og Spinoza. Men Næss var opptatt av korleis liva til desse og tekstane deira kunne hjelpa han i leitinga etter sanninga, og då særleg den frigjerande sanninga om vår plass i økologien.

Det er dette Jakta på Gudegneisten handlar om, tenkjer eg. At me må få tilgang til dette inste vesenet i vår natur, som også Barbara Fredrickson hjelper oss til på sin måte.

Alt heng saman med alt, som Gro ville ha sagt.